Noen ganger er virkeligheten mer utrolig enn de mest fantasifulle romaner. Dette gjelder i høyeste grad begivenhetene på Kjevik 9.april 1940. Her følger historien om hva som skjedde denne skjebnesvangre dagen.

Tyskerne hadde ingen planer om å erobre Kjevik i første del av operasjon "Weserubung". Luftwaffe skulle konsentrere seg om å angripe Fornebu og Sola, i tillegg til å gi nærstøtte til landgangsstyrkene andre steder. Det var meningen at tyskerne først skulle besette Kristiansand by og deretter sende infanteriavdelinger landeveien ut til Kjevik. Dette var i det minste planen. Og den hadde sikkert latt seg gjennomføre dersom det ikke hadde vært for Hauptmann Bøhner og hans besetning i en bortkommen Junkers Ju-52, som var i ferd med å gå tom for drivstoff etter angrepet på Sola.

Kristiansand Lufthavn Kjevik ble offisielt åpnet med stor festivitas 1.juni 1939. En DC-2 fra nederlandske KLM med registreringen PH-AKI og navnet "Kievit" hadde den historiske æren av å være det første flyet som landet på den 1 kilometer lange betongrullebanen. Både KLM og Det Danske Luftfartselskab (DDL) startet umiddelbart opp med ruteflyging på Kjevik. KLM mellomlandet på ruten mellom Amsterdam og Oslo. DDL fløy til Ålborg med en Fokker F.VII-3m. Tyskbygde Ju-52 med flottører fra Det Norske Luftfartselskap landet i tillegg ved sjøflyhavna. All denne trafikken ble imidlertid innstilt vinteren 39/40. KLM holdt ruten i gang med mellomlandinger på Kjevik til utgangen av oktober, det vil si en måned etter utbruddet av Den andre verdenskrig.

KLM hadde opprinnelig planer om å gjenåpne ruten mellom Amsterdam og Oslo 1.april. På denne tiden var imidlertid rullebanen dekket av et tykt lag med løs snø. Selskapet hadde derfor ingen muligheter til å bruke Kjevik til mellomlanding den første tiden etter at ruten ble gjenåpnet.

Torsdag 4.april 1940, det vil si fem dager før den tyske invasjonen, hadde Fædrelandsvennen et oppslag om ruteflyging på Kjevik. Avisen fikk en oppbrakt lufthavnsjef Ludwig W.F. Dankworth til å tilbakevise en påstand i Morgenposten om at flyplassen var for liten til de nye DC-3 flyene som KLM hadde tatt i bruk. Artikkelen ble avsluttet med følgende spørsmål:

- Når kan Amsterdamflyene begynne å anløpe Kjevik?

- Fortsetter snøsmeltingen som den gjorde i går og i forgårs, kan vi regne med anløp i neste uke en gang, svarte Dankworth.

Den godeste lufthavnsjefen kunne nok ikke i sin villeste fantasi forestille seg at Kjevik noen få dager senere skulle komme til å ta i mot hundrevis av passasjerer i form av grønnkledte Wehrmacht-soldater.

Ingen norske militærfly var stasjonert på Kjevik våren 1940. Dette betyr ikke at Sørlandet var uten tilstedeværelse av norske flystyrker. Marinens flystasjon i Kristiansand befant seg midt i kampens hete fra første stund. Men deres historie ligger utenfor rammen av denne beretning.

Våren 1940 var Kjevik en sivil flyplass som tilhørte Kristiansand kommune. Det var likevel ingen tvil om at den ville komme til å spille en viktig militær rolle i en eventuell konflikt. Dette var nemlig den eneste skikkelige flyplassen med betongbane mellom Fornebu og Sola. Oppdraget med å sørge for vakt og sikring av Kjevik, ble tildelt en mitraljøsetropp fra 4.kp/I.R.3 under ledelse av fenrik K. Blia og en geværtropp fra 2.kp/I.R.3 under ledelse av fenrik F. Grønn. Disse avdelingene stammet fra beredskapsstyrken på Gimlemoen. Beredskapsstyrken bestod i sin tur av 1.bataljon av Telemark Infanteriregiment nr.3 som først ble satt opp på Heistadmoen og deretter sendt til Gimlemoen 28.mars. Bataljonen var dårlig trenet. Mange soldater hadde bare 48 dagers rekruttskole og befalet hadde ikke vært innkalt til repetisjonsøvelser.

Avdelingene på Kjevik var ikke oppsatt med noe eget luftvern. De måtte nøye seg med vannkjølte Colt-mitraljøser, som var montert i åpne, ubeskyttede stillinger. Det ble etablert en slik stilling på Stovåsen hvor det var god utsikt. Mitraljøsetroppen var innkvartert på selve flyplassen, mens geværtroppen hadde forlegninger i Ryen, som ligger et par kilometer i nordlig retning. Kaptein Kr. Sundby ble beordret som militær plasskommandant på Kjevik. Han hadde bakgrunn som kompanisjef ved I.R.7 og var tidligere flyger. På flyplassen befant det seg også flere sivilt ansatte med lufthavnsjef Dankworth i spissen.

Vaktstyrken på Kjevik hadde et dobbelt oppdrag. Den skulle på den ene siden sørge for at flyplassen var åpen for egne fly fra Hærens flygevåpen. Og på den andre siden hindre fiendtlige fly i å lande. Denne todelte oppgaven gjorde det umulig å sette opp permanente sperringer på rullebanen. I vognskjulet til låvebygningen ved mitraljøsetroppens forlegning ble det oppbevart en del sperremateriell. Man hadde i tillegg forberedt sprengning av rullebanen gjennom å bygge hulrom for sprengstoff. Problemet var bare at dette sprengstoffet befant seg i et ammunisjonslager på Odderøya. Det skulle vise seg å være et skjebnesvangert feilgrep. Rullebanen var i dagene fram til 9.april dekket av snø, men nå var den i ferd med å forsvinne.

Wehmarcht`s 1.bataljon fra 163 infanteridivisjon og 9.kompani fra 310.infanteriregiment fikk oppdraget med å erobre Kristiansand. Soldatene befant seg om bord i krysseren "Karlsruhe", hjelpeskipet "Tsingtau" og flere torpedobåter. Om bord i krigsskipene var det også personell fra kystartilleriet som skulle bemanne festningene. Denne styrken bestod av vel tusen mann.

Grytidlig om morgenen 9.april 1940 var de tyske krigsskipene på vei innover byfjorden mot Kristiansand. Til tross for den tette tåken, ble fartøyene raskt oppdaget av norske marinefly. Odderøya festning åpnet ild mot inntrengerne. Tyskerne besvarte ilden. Det oppstod full panikk da flere granater havnet inne i byen. Sivile og militære ble drept. Krigens uhygge var for alvor kommet til Kristiansand. Ilden fra kanonene på Odderøya var så effektiv at de tyske marinefartøyene valgte å trekke seg tilbake.

I minuttene fram til klokken 04.22 norsk tid lettet åtte Heinkel He-111 P-1 fra 7.Staffel/Kampfgeschwader 4 "General Wever" (Forkortet 7./K.G.4) fra flyplassen Westerland på Sylt. Oppdraget gikk ut på at de skulle støtte angrepet på Kristiansand. På vei nordover klarte ikke to av flyene å finne resten av formasjonen. Det var derfor bare seks fly som deltok i angrepet. Flyene kom feiende innover byen i grålysningen og ble straks tatt under ild fra Odderøya festning. De gjennomførte deretter et temmelig mislykket angrep på festningen, trolig på grunn av feil innstilte bombesikter. Eneste suksess var en fulltreffer i ammunisjonslageret på Odderøya. Den voldsomme eksplosjonen kunne merkes over hele byen.

Kaptein Sundby fortalte senere i en rapport at disse flyene ble observert over Kjevik litt før 05.30. De dukket først opp i 1.000 meter og vendte senere tilbake i en noe lavere høyde. De fløy i to formasjoner med tre maskiner i hver, de vil si en dobbelt "schwarm". De norske soldatene klarte etter hvert å identifisere flyene og åpnet ild med sine Colt-mitraljøser. Tyskerne besvarte ilden. Siden He-111 var et bombefly, hadde det ikke fast monterte maskinkanoner i vingene eller nesen. Beskytningen måtte derfor skje fra bevegelige maskingeværer. Denne ilden var sjelden noe særlig effektiv mot bakkemål. Tyskerne gjorde ikke noe forsøk på å bombe Kjevik. Formasjonen avsluttet angrepet litt over klokken 06.00 uten å miste noen fly. Besetningene kunne senere konstatere at det var flere kulehull i flyene, men disse treffene kunne like gjerne stamme fra beskytning inne i byen. Hei-111 var nemlig et meget robust fly som tålte adskillig "juling". Det faktum at de tyske flyene viste seg over Kjevik, var trolig bare et resultat av at flyplassen befant seg nærme Kristiansand. Hovedmålet var Odderøya festning.

Luftvernet fra Kjevik-styrken var trolig meget intenst, men lite effektivt. Sivile som bodde rundt flyplassen har senere fortalt at de plutselig våknet av den heftige beskytningen fra norske Colt-mitraljøser. Øyenvitner har også fortalt at nordmennene fyrte løs mot de tyske flyene med Krag Jørgensen geværer. De kan ikke ha rukket mange ladegrepene før flyene hadde passert.

Litt senere på morgenen gjorde de tyske marinefartøyene et nytt forsøk på å seile inn byfjorden, men ble enda en gang tvunget tilbake av sterk ildgivning fra Odderøya.

Mens kampene pågikk utenfor Kristiansand fikk Kjevik et nytt besøk, denne gangen av våre egne fly. Om morgenen 9.april var Bombevingen i Hærens flygevåpen stasjonert på Sola med fire Caproni Ca.310 (den ene av disse var ikke startklar) og fire Fokker C.V.E. I tillegg kom to Fokker C.V.D fra Speidervingen. Det rådet full alarmberedskap på flyplassen.

Klokken 07.55 fikk flyene ordre om å angripe et tysk troppetransportskip som befant seg i Trysfjorden mellom Kristiansand og Mandal. Men like før avgang kom det en ny ordre fra Generalinspektøren for Hærens flygevåpen om at samtlige maskiner skulle overføres til Østlandet. Flyene startet motorene og begynte å takse ut mot rullebanen. Klokken passerte 08.00. Seks Fokkere og en Caproni klarte å komme seg i luften. Så brøt helvete løs. Sola flyplass kom under et voldsomt angrep fra tyske Ju- 88 og Me-110. Det knitret i maskinkanoner og bomber eksploderte. To Caproni Ca.310 ble truffet mens de var i ferd med å lette.

De syv flyene som slapp uskadd fra angrepet, satte kursen mot Kjevik. På høyde med Egersund fikk de øye på en tysk Ju-52 som kom i motsatt retning. Junkersen ble angrepet og trolig skutt ned. Kaptein Sundby ble varslet via telefon om at de norske flyene var underveis. Han gav straks ordre om rydde rullebanen, som på dette tidspunktet var i ferd med å bli fylt av piggtrådsperringer og betonghindere. De norske flyene kom helskinnet fram til Kjevik ved 09.30-tiden. Her oppholdt de seg en times tid, fikk sjekket motorene og etterfylt drivstoff, før de satte kursen videre østover. Klokken 12.45 landet de på Steinsfjorden, som er en sidearm til Tyrifjorden. Underveis var en av Speidervingens Fokker C.V.D blitt ødelagt under en nødlanding. Det er all grunn til å tro at flygernes beretninger om de dramatiske begivenhetene på Sola, gjorde et dypt inntrykk på den norske vaktstyrken på Kjevik. Den hadde selv sluppet nokså billig fra kamphandlingene så langt.

Mens våre egne flystyrker befant seg på Kjevik var en ny formasjon fra Luftwaffe på vei mot Kristiansand. Det dreide seg om åtte stykker Heinkel He-111 H-3 fra 2./K.G.26 "Løwengeschwader". Flyene tok av fra Marx-Oldenburg med et par minutters mellomrom fram til klokken 08.35 norsk tid. Oppdraget deres var å nedkjempe Odderøya festning fra luften. De kom tordnende inn over byen cirka 10.50, det vil si bare tyve minutter etter at de norske flyene hadde forlatt Kjevik. Tyskerne angrep Odderøya, men traff også flere sivile mål inne i byen. Norsk luftvern klarte å skyte ned ett av disse flyene. Det måtte nødlande på sjøen med flere skadde blant besetningen.

Da de tyske marinefartøyene for tredje gang seilte innover byfjorden, kom det ikke lenger noen ild fra Oddeøya festning. I forvirringen trodde de norske styrkene at krigsskipene hadde franske flagg (Dette er en episode som har vært mye omtalt og diskutert i ettertiden). Fartøyene klappet til kai i Kristiansand havn noen minutter over tolv. Tyske soldater stormet i land, erobret festningen og viktige strategiske punkter i byen.

Klokken 13.00 ringte kaptein Sundby til sin overordnede, major Backer på Gimlemoen for å bli orientert om situasjonen. Etter å ha mottatt en slik orientering, fikk kaptein Sundby ordre om å holde Kjevik så lenge som mulig uten at vaktstyrken risikerte å bli avskåret av fremrykkende tyske avdelinger. I mellomtiden hadde de norske soldatene gjenopptatt arbeidet med å sperre rullebanen. Det skulle senere vise seg at denne sperringen var nokså mangelfull.

Gjennom samtaler med flyktende sivilister fikk kaptein Sundby etter hvert inntrykk av at tyskerne var i ferd med å innta Ålefjær i vest og Lillesand i øst. Han begynte derfor å tro at vaktstyrken på Kjevik var den eneste norske avdelingen som fortsatt befant seg ute ved kysten. Kaptein Sundby fryktet derfor at de skulle bli omringet av tyskerne. Vaktstyrken forlot Kjevik i all hast mellom klokken 15.00 og 16.00. Den trakk seg nordøstover til Fossgårdene og overnattet der. Dagen etter forsatte de nordover langs Tovdalselva til Hynnekleiv.

Forfatterne av boken "Krigen i Norge 1940. Operasjonene i Kristiansand-Setesdals-avsnittet" (Utgitt av den krigshistoriske avdeling i 1953) er meget kritiske til kaptein Sundbys opptreden denne skjebnesvangre dagen. De mener at kapteinen baserte sine avgjørelser på ubekreftede rykter og gav ordre om tilbaketrekning fra flyplassen på et altfor tidlig tidspunkt.

Det er ikke sikkert at sivilbefolkningen rundt Kjevik deler dette synet. De var livredde for at flyplassen skulle bli arena for et blodig slag mellom norske og tyske styrker. Det rådet også en viss frykt for at engelskmennene skulle bombe Kjevik. Noen stakk stil skogs eller rømte innover i landet med sine kjæreste eiendeler, om kvelden 9.april og dagene etter.

Dermed går sceneteppet opp for neste kapittel i denne utrolige historien. Et enslig tysk transportfly av typen Junkers Ju-52 fra Kampfgeschwader zur besonderen Verwendung 106 (K.G.z.b.V. 106)) hadde deltatt i angrepet på Sola og var i ferd med å returnere til Ålborg i Danmark. Flyet tok opprinnelig av fra Utersen i Nord-Tyskland i en formasjon på til sammen 51 maskiner. Lasten bestod av Wehrmacht-soldater tilhørende II.bataljon/193 Infanteriregiment. Under returen klarte flyet å rote seg bort i tåkehavet over Skagerrak og var i ferd med å gå tom for drivstoff. Sjefen om bord var Hauptmann Bøhner, som i det sivile var en erfaren flykaptein i Lufthansa. Han bestemte seg for å sette kursen tilbake til norskekysten og prøve å finne Kjevik. Han hadde et ørlite håp om at flyplassen var under tysk kontroll. Junkersen kom frem til Kjevik klokken 16.30, det vil si like etter at den norske vaktstyrken hadde forlatt flyplassen.

Den 19.april 1940 leverte Hauptmann Bøhner en rapport til sine overordnede om den høyst originale erobringen av Kjevik flyplass. Denne rapporten er gjengitt i boken "Fra nøytralitet til krig. Kristiansand og befestninger 1939-1940" av William Berge. Hauptmann Bøhner gir en meget fargerik og personlig skildring av begivenhetene. Det er tydelig at han var stolt over det som skjedde. Følgende beretning bygger i stor grad på denne rapporten.

Under innflyvningen til Kjevik oppdaget den tyske besetningen til sin store forskrekkelse at rullebanen var avsperret med piggtråd, spanske ryttere og betongklosser. Hauptmann Bøhner hadde likevel ikke noe annet valg enn å gjennomføre landingen. Flyet klarte utrolig nok å lande mellom to hindere uten å bli påført vesentlige skader. Halehjulet ble trolig bremset ved at det hektet seg fast i en piggtråd. Junkersen var bevæpnet med et 7.92 mm MG 15 maskingevær på ryggen av flykroppen til selvforsvar. Unteroffizier Stumf og Unteroffizier Suppa fikk oppdraget med å sikre flyet mot angrep, mens Hauptmann Bøhner og Oberleutnant Røll hoppet ut av maskinen. De konstaterte at piggtråden ikke var strømførende. Med hver sin pistol i nevene, spaserte de rolig bort til lufthavnbygningen. Her oppdaget de at rommene fortsatt var godt oppvarmet, det stod kaffi og mat på bordene. Det var tydelig at nordmennene hadde forlatt flyplassen i all hast. På vei tilbake til flyet, støtte tyskerne på en eldre herremann som kunne fortelle at den norske vaktstyrken nylig hadde rømt fra flyplassen. Denne mannen hjalp også tyskerne med å finne en telefon. Det skulle imidlertid vise seg at telefonsentralen fortsatt var på norske hender. Det lykkes heller ikke å få kontakt med egne styrker fra radiosenderen om bord i flyet.

Hauptmann Bøhner bestemte seg for å sende sin nestkommanderende, Oberleutnant Roll, landeveien inn til Kristiansand. Her skulle han prøve å få kontakt med den tyske marineledelsen. Roll iførte seg en forkledning av sivile klær og fant en sykkel som var etterlatt av nordmennene.

Denne fantastiske historien blir bekreftet av bonde, skomaker og lokalpolitiker Bernhard Ryen (1881-1955). Årsskrift nr. 1, 1990 til Tveit Historielag, inneholder en fortelling som Ryen skrev om begivenhetene på Kjevik 9.april. Her skildrer han blant annet møtet mellom den gamle mannen og de tyske erobrerne:

- Den tyske offiseren kom bort til Anders Simonsen som bodde på flyplassen. Denne offiseren talte engelsk, det samme gjorde Simonsen. Tyskeren var forundret over at det ikke var folk å se på Kjevik. Til det svarte Simonsen at de var rømt. Så spurte tyskeren om han ikke var redd. Til det svarte han nei, han trodde ikke at Hitler sendte soldater til Norge for å skyte gamle folk. "Nei, nei" lo tyskeren, de gjorde da ikke det. Så spurte tyskeren om han kunne få telefonert til byen. Da byen var i et røre, var det ikke svar å få. Så spurte han om det var mulig å få lånt en sykkel. Tyskeren ville sykle til byen. Simonsen kommenterte "hvorfor ikke fly?". "Vi har ikke bensin" svarte tyskeren. Han fikk deretter tak i en sykkel og kjørte til byen.

Så langt fortellingen til Bernhard Ryen. På vei innover til byen, passerte Oberleutnant Roll flere kolonner med norske soldater uten å bli avslørt. Kontreadmiral Schenk, som hadde kommandoen over de tyske styrkene, ble meget begeistret da han fikk høre nyheten om den meget spesielle erobringen av Kjevik flyplass.. Oberleutnant Roll ble tildelt en lastebil, en Feldwebel og tolv soldater. De returnerte til Kjevik ved 03.00-tiden om natta. Her stod resten av flymannskapet klar til å åpne ild med alt de hadde av våpen. De var nemlig livredde for at nordmennene skulle komme tilbake.

De tyske soldatene gjennomsøkte alle bygningene på Kjevik og arresterte de få sivilpersonene som fortsatt befant seg på flyplassen, nemlig telegrafisten og metereologen. Tyskerne truet dem med våpen og låste dem inn, før de fikk anledning til å forlate området. Lufthavnsjef Dankworth hadde klart å lure seg unna tyskerne. Neste dag ble sperringene ryddet fra rullebanen på Kjevik. Et eget skip med drivstoff og reservedeler til Luftwaffe hadde allerede kommet til Kristiansand havn. Hauptmann Bøhner og hans besetning kunne dermed lette fra Kjevik som helter og fortsette ferden mot Tyskland. 10.april klarte tyskerne å fly inn 500 soldater. Dagen etter ble det fløyet inn ytterligere mannskaper. Kjevik ble samtidig forvandlet til en viktig jagerbase for Luftwaffe. Hele 30 Messerschmitt Bf-109E fra II.Staffel /Jagdgeschwader77 begynte å operere fra flyplassen. Disse topp moderne jagerflyene ble allerede den 12.april engasjert i harde kamper med bombefly fra Royal Air Force. Hauptmann Stein ble utnevnt til flyplassens første kommandant.

De neste fem årene skulle Kjevik flyplass komme til å spille en viktig strategisk rolle for Luftwaffe. Men det er en annen historie...

Denne fortellingen bygger i hovedsak på følgende skriftlige kilder:

• Tveit Historielag. Årsskrift nr. 1, 1990
• Kristiansand Lufthavn Kjevik 50 år, Eget forlag 1989
• Fra nøytralitet til krig. Kristiansand og befestninger 1939-1940 av William Berge. Tvedestrand boktrykkeri 1995
• Ni dager i april. Luftkampene over Norge 1940 av Knut Mæsel. Ex Libris 1990
• Flyalarm. Luftkrigen over Norge 1939-1945. Flere forfattere. Sem & Stenersen 1991
• Luftkrigens minnesmerker av Stein Vyrje. H. Aschehoug & Co 1991.
• Fornebu 9.april av Cato Guhnfeldt. Wings 1990
• Norske Militærfly 1912-1940 av Odd Arnesen. Norsk Militærteknisk Forlag 2003
• Våre flygere i kamp. Luftkrigen i Norge 1940 av Finn Arnesen. C.Huitfeldt-Bladkompaniet 1962
• Krigen i Norge. Kristiansand-Setesdals-avsnittet. Gyldendal norsk forlag 1953
• Profiler i Norge nr.1: Caprioni Ca.310 av Arild Kjæraas. Eget forlag 2000
• Fædrelandsvennen