Fra Agderposten 6. august 1968   
Arendalsflyver totalhavarerte foran 9000 speidere                                                                     Til Kjeviksidens forside         

   Det var arendalsmannen Johan Frigstad som førte sportsflyet, en Beechcraft Musketeer N8777M (se bildet), som søndag kveld totalhavarerte på Jørstadmoen ved Lillehammer. Frigstad som inntil for kort tid siden var ansatt som bestyrer for flyrestauranten på Fornebu, var oppe for å besøke noen slektninger som lå i landsleiren for speidere på Jørstadmoen. Han hadde gått ned på et jorde like ved leiren. Da han skulle ta med seg to passasjerer i en liten tur over leiren, fikk ikke flyet tilstrekkelig høyde og subbet borti noe krattskog for enden av banen. Flyet hadde da kurs direkte mot den veldige teltleiren, hvor ca. 9000 speidere holder til.
  
Det lyktes imidlertid Frigstad å tvinge flyet ned på en slette som ligger like syd for leiren. Men ved landingen på denne sletten, som bare er ca. 200 meter lang, fikk han nesehjulet for brått ned slik at det brakk. Flyet dreiet 90 grader før det stoppet og tok fyr. Føreren og passasjerene kom seg ut akkurat i tide. Like etter eksploderte bensintanken og gjorde hele flyet til totalvrak på et par minutter. 
  
Agderposten hadde i går kveld kontakt med Johan Frigstad i Oslo, og han legger ikke skjul på at det hele var ganske dramatisk. 
 
- Hva var årsaken til nødlandingen, Frigstad? 
 
- Flyhavarikommisjonen arbeider med saken, og her vil det forhåpentligvis komme et korrekt svar. Jeg for min del vet bare at luften var uhyggelig varm og full av vanndamp - forhold som gjør det vanskelig å få flyet til å flate ut. Det er helt på det rene at da vi gikk opp, fikk jeg for liten fart på flyet. Jeg holdt det i samme lave høyde for å få opp noe hastighet på flyet, men hastigheten bygde seg ikke opp slik som den skulle. På en liten haug for enden av banen vokste det noe krattskog, og da jeg slo av noen småkvister med hjulene på flyet, fant jeg det best å forsøke en nødlanding. Vi tok bakken, men like før jeg fikk bremset opp, brakk nesehjulet av. Etter dreiningen som endte med full stopp for flyet, begynte flammene å slå opp og det var på hengende håret vi kom oss ut, forteller Frigstad.  
- Var flyet assurert?  
- Maskinen som jeg kjøpte i Statene, var forsikret for tre fjerdedeler av verdien. Jeg har tapt ca. 30000 kroner på havariet. Imidlertid regner jeg med å gå til innkjøp av et nytt fly - jeg har vært og sett på et par i dag. 
  
For øvrig kan Frigstad på direkte spørsmål fra Agderposten fortelle at han etter denne hendelsen ikke er blitt redd for å fly. Han leide sågar et sportsfly i går morges for, som han sa, å teste reaksjonen etter ulykken.   

Musketeer-flyet (N8777M) som nå er brent opp, fotografert av Agderpostens medarbeider på Løddesøl  en drøy uke tidligere.

(Flyet som skimtes i bakgrunnen er sannsynligvis Kjevik flyklubbs Piper Cherokee LN-AEB)

   
Fra Agderposten 18. januar 1964
I forgårs kom en ung mann kjørende utover mot den nå nedlagte militærleiren på Tromøy. - Han svingte av til venstre og tok veien mot Tromøy kirke - kjørte bilen videre mot den gamle militære standplassen og stanset ved den åpne plassen som tyskerne i sin tid brukte som start- og landingsplass for sine Storch-fly, disse langbente affærene som var en mellomting mellom helikoptre og vanlige fly. Her ble den unge mannen gående en stund. Han flyttet på noe småstein hist og her, gikk frem og tilbake over plassen et par ganger, satte seg i bilen igjen - og forsvant.
   I går formiddag kom han igjen. Men denne gang i fly, en Cessna 150 (LN-IKT), og presis kl. 11 landet han på den gamle plassen, det første sivile landfly som noen gang er gått ned på Tromøy bortsett fra et tilfelle av nødlanding for noen år tilbake. Flyet sirklet over plassen en gang, så skar det ned, dukket under en lysledning og sto så trygt og godt på jorden uten at landingen hadde avstedkommet vanskeligheter av noen art.
   Det var innehaveren av Vestfoldfly, Øivind Skaunfelt, som på denne måten beviste hvor enkelt det kan gjøres å skape en brukbar småflyplass, og selv om det i dette tilfelle vel var i enkleste laget og nærmest som en prøve å regne, fortalte det med all tydelighet at det å skape en småflyplass er en meget overkommelig affære.
 - Jeg flyr stadig over Arendal, blant annet hver eneste lørdag med aviser fra Oslo som skal til forskjellige byer langs kysten - også Arendal. Men vi må fly til Kjevik, og så sendes avisene tilbake til Arendal med buss fordi det ikke er landingsmuligheter her. - Det ergrer meg hver gang jeg flyr over her at det ikke er mulig å komme ned, både fordi vi har oppdrag hit som vi ikke kan ta og fordi det under vanskelige værforhold ville være en stor fordel å kunne gå ned for eksempel på Tromøy i stedet for på Kjevik hvor innflyvningsforholdene kan være meget vanskelige. Jeg har sett denne åpne plassen fra luften og forleden bestemte jeg meg for å se nærmere på den. Og her var slett ikke verst. Det var bare noen småstein å flytte på, og når jeg får tatt ned lysledningen som går ned til skyteplassen skal det bil riktig bra.
 - Flyet brukte ca. 140 av de 200 meterne denne plassen er for å komme opp. Flyveren Øivind Skaunfelt fra Sandefjord var vel fornøyd, men det går jo ikke i lengden, sa han. - Prosjektet på Hoveodden syntes han var et ideelt småflyplassprosjekt.
   Vi tok hr. Skaunfelt med til Hoveodden hvor ekspertene for lengst har funnet et område som egner seg ypperlig til formålet. Og Skaunfelt var da heller ikke i tvil om at man her hadde det helt ideelle flyfelt. Her er morenegrunn som er det beste underlag man kan få, og alt ligger så vel til rette at det bare er å kjøre med bulldoser over området.
   Man kan her få en landingsstripe på mellom 700 og 800 meter uten å sneie borti fjell i det hele tatt, og når man tenker på at hr. Skaunfelt ikke brukte mer enn ca. 170 meter for å komme opp fra tyskerflyplassen - så forstår man at Hoveoddenprosjektet har de aller største muligheter.
   Øivind Skaunfelt eier flyselskapet Vestfoldfly. Han er egentlig jetflyger, utdannet i Texas. Nå er han stasjonssjef på Torp flyplass og driver dessuten charterflyvning og transport av aviser.

Fra Agderposten 11. januar 1965
   I det tykke snødrevet lørdag morgen landet en Cessna 172 (LN-IKS) tilhørende Vestfoldfly ute på Tromøya - på vollen fra den gamle skytebanen i Tromøyleiren som er knappe 200 meter lang.
   Flyet - som fraktet Oslo-aviser - gikk opp fra Torp flyplass ved Sandefjord med Kjevik som bestemmelsessted. Det var meldt god sikt, men over Arendalsområdet ble værforholdene så kritiske at flyveren så seg nødsaget til å foreta en såkalt "førevarslanding".
    I en samtale med Agderposten forteller føreren av flyet, Øivind Skaunfelt, lufthavnsjef på Torp og innehaver av Vestfoldfly, at denne "landingsstripen" såvidt han vet ikke er benyttet som landingsplass under slike værforhold.

   Skaunfelt sier videre at han for noen tid tilbake var ute på Tromøya for å ta forholdene i betraktning - blant annet ryddet han egenhendig vekk en del stein og foretok noen oppmålinger. Med henblikk på å benytte stripen på Tromøya som en provisorisk landingsplass, har han trent på Torp flyplass og innøvd den presisjon som kreves for å lande på en 200 meters bane. Han har landet på Tromøya en gang tidligere, men da under normale værforhold.
   - Men, understreker Skaunfelt, dette er risikabelt og langt fra noen løsning på problemet. Vi er riktignok bedre stilt i sommermånedene med sjøflytrafikken, men i våre dager hvor tidsfaktoren spiller en slik rolle i handel og samferdsel, er flytransporten i ferd med å bli et allment begrep.
    Alle større distrikter bør derfor ha en flyplass med vanlig kapasitet. Behovet for en flyplass her ved Arendal er absolutt til stede, og vi håper at den prosjekterte flyplassen - med de to alternativ Løddesøl og Hoveodden - snart vil bli en realitet, avslutter Skaunfelt.
   
Fra Agderposten 23. august 1965
Arendalsfirma starter fast flyforbindelse Arendal - Oslo
Ingeniørfirma Saxlund har i disse dager fått overlevert et nytt fly av typen Cessna 185 (LN-HHS). Denne typen tar fem passasjerer i tillegg til flyveren, eller tilsvarende vekt nyttelast. Motoren er på 260 HK og flyet er utstyrt med flottører. Om vinteren er det meningen å montere kombinert ski- og hjulunderstell. Hastigheten er 225 km i timen, dvs. at man kan fly til f. eks. Oslo eller Gøteborg på ca. 1 time. Flyet har ellers en rekkevidde på ca. 6½ time.
   Firmaet er først og fremst gått til anskaffelse av flyet for å dekke sitt eget behov for transport, da man har oppdrag på mange forskjellige steder i inn- og utland, og man har allerede i flere år benyttet seg av eget fly. Imidlertid regner man med at overgangen til en større flytype vil føre til at firmaet nå kan påta seg en del transportoppdrag også for andre. Man har konsesjon for ikke regelbunden lufttrafikk, og det er innledet et samarbeide med reisebyråene for å utnytte dette i størst mulig grad.Et fly av denne størrelsesorden har mange anvendelsesmuligheter, og prisen pr. fløyet time er slett ikke avskrekkende når man tar hastigheten og passasjerkapasiteten i betraktning. Ved koordinering og planlegging håper man å unngå flest mulig tomturer, noe som vil komme oppdragsgiverne til gode. Flyet vil på disse charterturer bli ført av flyveren Arne Hansen som har en solid utdannelse og erfaring som trafikkflyver. Det tekniske ettersyn er ved sertifisert mekaniker fra Kjevik, som nøye etterser at Luftfartsdirektoratets strenge regler blir fulgt.
   Det er å håpe at byens og distriktets befolkning etterhvert vil få øynene opp for flyets mange muligheter og fordeler.
Her kan det være naturlig å ta med et lite bilde av Saxlunds forrige fly, den blå-lakkerte Luscombe 8F LN-BWL, som Saxlund brukte fra mai 1961. Bildet er hentet fra flybladet Vi Flyr. 

Flyet var et kjent og kjært syn for flyinteresserte der det lå fortøyd mellom Hisøy og fastlandet, godt synlig fra broen som E-18 (eller bedre: riksvei 40) gikk på den gangen. Om vinteren var flyet i opplag i hangaren på Kjevik.

Reportasjene nedenfor gjelder ikke Arendal, men Grimstad. 

Tor Tjøntveit over  Nordpolen i et enmotors fly
(fra Agderposten 9.juni 1965)

Flygeren Thor Tjøntveit fra Landvik kom 2. pinsedag til Grimstad etter å ha gjennomført litt av en flytur, nemlig strekningen Los Angeles - Alaska - Nordpolen - Grønland - Svalbard - Tromsø, og i et enmotors fly, hans eget Cessna 185 (N9876X). At dette er en bedrift og et vågestykke ingen annen har gjort tidligere, må være helt på det rene. Flyturen foregikk til overmål dels i meget dårlig vær med tett skodde, men uten uhell av noen art.
   Tjøntveit er ansatt i Wien Alaska Airlines. Han ville hjem på ferie, og syntes han like godt kunne ta sitt eget fly som et rutefly. Og han fikk sjefsnavigatøren i SAS, Einar Sverre Pedersen, med seg på turen.
   "Det er uvanlig meget is i området mellom Svalbard og Grønland, og hvis min teori holder betyr det at vi får en varm sommer i Norge i år", sier Pedersen.

Litt flyhistorie:  N9876X ble tre år senere solgt til Varangfly i Kirkenes og fikk norsk registrering LN-IKU. Varangfly ble senere kjent i hele landet som Norving.

Nifs  flylanding i Eide   (fra Fædrelandsvennen  2. november 1965)

Flyveren Henrik Tveit fra Alta, som har fått tilnavnet "den flyvende agronom," var ute for en meget nifs opplevelse under landing på Engekilen i Eide i går middag. Tveit var på vei fra Oslo til Kjevik hvor han skulle sette sitt private lille sjøfly (Cessna 175 LN-TSU) i vinteropplag, men kom ut for dårlig vær med elendig sikt og så seg nødt til å gå ned et øyeblikk for å orientere seg nærmere om hvor langt han var kommet. Han kom til at Engekilen - som ligger fint i le av en lang åsrygg - passet utmerket for landing med den retning vinden hadde på det tidspunkt.
  
Han kom inn i lav høyde over bebyggelsen og tretoppene ved Eide kirke for å ta vannet så langt inne i kilen som mulig. 4-5 meter over vannflaten innerst i bukta fikk han imidlertid til sin store forskrekkelse plutselig øye på en wirebardun som er strukket fra en telefonmast i strandkanten og tvers over kilen.
   Han klarte i siste øyeblikk å dukke under wiren, men ved denne manøveren like over vannflaten var han også temmelig nære ved å sette nesa rett i sjøen. Han klarte imidlertid - men bare med nød og neppe - også å få rettet flyet opp igjen og kom seg uskadd ned på kilen. 

   Vel nede etter den nifse opplevelsen taxet han flyet inn til nærmeste brygge hvor kaptein Jacob Svennevig sto klar med ei hiveline og fikk halt flyet inntil. Herfra varslet så flyveren over telefon Kjevik flystasjon om sin ankomst og gikk straks etter på vingene igjen, for et kvarter senere å lande trygt og uten dramatikk av noen art på Kjevik. Hadde det ikke vært fordi jeg har så godt syn er det nok høyst tvilsomt om jeg hadde sluppet fra landingen på Engekilen med livet i behold, sa Henrik Tveit, som nok fikk seg en alvorlig støkk, men tok likevel det hele med fatning.  
   Ved telegrafverket opplyses det at telefonlinjen i Eide ble strukket i 1946, og det har aldri falt noen inn at bardunen over bukta innerst i kilen skulle representere noen som helst fare. Det er forøvrig også første gangen det har hendt at det har gått fly ned på Engekilen. Bardunen vil imidlertid bli kuttet straks og forankret i sjøen nærmere masten.

Til Kjeviksidens forside