Noen glimt fra Kjevik/Hamresanden på 50-tallet. Til Kjeviksidens forside
Tekst: Just A. Henriksen
I desember kunne det komme inn et snøvær fra vest, var vi heldige. Mot kvelden ruslet vi ned til stranden og kjente snøfjonene mot ansiktet idet de hvirvlet mot oss fra fjorden, den omvendte båt og heiene bakenfor. Vi bodde i Bernanders hus på Hamresanden og det hersket en ubrutt fred året rundt, mest om vinteren. Rekruttene fra Kjevik kunne ha en krigsøvelse rundt veggene, og det var alltid spennende å høre om noen var blitt skadet av trepropper fra øvelsesammunisjonen. Ellers kunne en buss med pensjonister fra Vennesla bryte ensformigheten en sommersøndag. Bussen ble alltid nøye inspisert, instrumentene, setene, det blanke sveivsystemet som åpnet døren. Men det var flyene fra Kjevik på den andre siden av elven som hadde størst interesse. Far jobbet i tårnet som telegrafist og tok seg over elven i pram eller med spark. Vi skal la de halsbrekkende overfartene om vinteren ligge, men det hendte at sparken gikk til bunns.
Livets nødvendigheter ble handlet inn hos Mathilde i landhandleriet. Det luktet tørrfisk, sykkelgummi og Kongen av Danmark i den lille butikken, som i våre barnslige øyne var et paradis av fornemmme konsumvarer. Giktbrudden som hun var, snakket hun til oss fra bakrommet mens vi plukket ned de varene vi trengte. Senere, etter at lærer Johnsen hadde tvunget tallkalkulasjonens primærprinsipper inn i våre viltre hoder, la vi også betalingen i skrinet under disken og talte opp vekslepengene vi måtte ha med hjem.
En dag sto jeg sammen med John Ryen foran stolpehuset på ”Hauen” og kikket over til Kjevik. To Vampires var i ferd med å ta av og ambulanse og brannbil sto oppstilt på taxebanen til 04. Svake røystriper hang etter dem og viste vei mot byen og en eller annen destinasjon vi ikke tenkte så mye over. Da snudde John seg og satte fingeren på et punkt på stolpehusveggen. –Her sitter en geværkule, sa han. –En dag i -43 da min far sto slik vi gjør nå, gikk en tysk vaktsoldat forbi huset der borte, han pekte mot gården på Sand. –Plutselig kastet soldaten Mauseren til skulderen og sendte et skudd like i veggen her, bare centimetere fra hvor far sto.
Vi stirret taust på hullet i veggen. Episoden vakte både skrekk og fryd, de to følelsene som vi i disse årene på best mulig måte prøvde å tilfredsstille. Og det skulle ikke være vanskelig å finne spennende prosjekter på flyplassen og i åsene rundt!
På midten av ti-året flyttet vi til Kjevik, til Sand, som lå ved elvebredden med utsikt til ”Hauen” og trebrygga på Hamre-siden. Tyskerne hadde hatt en kabelferje i drift over elva og noe av det første vi gjorde var å få lufthavnsjef Rustads tillatelse til å gjenutsette to stållektre, som lå i opplag foran huset vårt. Når vi var fire eller flere om bord gikk det an å ro dem, og etter hvert ble det flere tokt langs kystene i indre Topdalsfjord, mer enn èn gang til Bjørkevika, hvor vi forsynte oss av kassert flymateriell, som lå ubevoktet etter at den sivile vaktmannen var rasjonalisert bort. Vi fikk med oss gamle flyseter og cockpitinteriør, ammunisjonsbelter og patronkasser. Diamanten i røverskatten var katapultsetet og en inntakt dropptank fra en Thunderjet. Vi fjernet noe av huden på tanken, slik at den ble en perfekt kano. Stabilisatoren kneiste kjekt mot himmelen bak den stolte kanofører mens strømmen i elva førte fartøyet raskt til ro i laksestenget ytterst mot fjorden. Etter å ha blitt sikrere på manøvreringen, var det tanken at katapultsetet skulle gjøre det mer behagelig for den sjøfarende, men etter en mislykket oppskytning fra kaikanten ble setet ganske ramponert.
Foran huset vårt, River Farm, var det
en slak gresslette ned mot elva, med brygge og sandstrand. Til høyre var det en
bukt med sølebunn. Her fant vi mye rart. Det gjeveste var små
bakkelittsylindre med et kullignende, hardt innhold. Når vi skrapte ut
innholdet og satte fyr på det var røykutviklingen formidabel. Et lyst hode
kalte gjenstandene for ”limpetminer”, og det ble de hetende.
For at mor og far ikke skulle se hva vi holdt på med, ble en 30-40 limpetminer bragt i sikkerhet i skyttergravene ovenfor huset, hvor vi følte oss ganske trygge, selv om det var klar utsikt dit fra kontrolltårnet. En ettermiddag skulle vi så prøve effekten av et større antall miner, og fikk produsert en haug med svart masse, som vi fyrte opp. Det var en stille sommerkveld, skyfritt og uten vind. Første steg det en bekjeden røyksøyle opp fra bålet vårt. Den hang i luften, før den sakte drev mot rullebanen og hangaren til Flyvåpenets skole. Så skjedde det! Knatring og smell. Kaskader av svarte skyer veltet opp fra vårt skjulested. Lufthavnbilen kom rasende ut av tåkehavet med blinkende lys og hvinende dekk. Full reterett langs skyttergravene i ly av røykteppet. Bankende hjerte og lystelig stemning!
Ingen fly kunne operere på Kjevik den ettermiddagen, og en håndfull ”mineeksperter” måtte sent samme kveld gå en ydmykende botsgang fra foreldre til lufthavnsjef og til tårnet, hvor vi ble gitt strenge restriksjoner på vår virksomhet.
Arkeologisk arbeide
En vanlig ekspedisjon kunne gå hjemmenfra, nordover langs elven. Vi passerte huset til Wik, flygeleder og en av de første med privatbil på plassen. Han hadde en Ifa totakter, som trakk for dårlig til at den kunne forsere Oksedalen. Bilismen var derfor stort sett begrenset til selve flyplassen. Bebyggelsen tok slutt ved Hakkebua og vi måtte nå over i veiløst terreng, i tett urskog, som var enda mer ufremkommelig på grunn av løpegraver, piggtråd og rester av gamle fly. Vi snek oss frem i den bratte elvesiden, like under kanten til selve flyplassen. Målet var ”dumpa”, der engelsmennene hadde begravet et stort antall tyske krigsfly i månedene etter krigen. Det var flymotorer, fortsatt i kasser, men ødelagt av sleggeslag. Det var vingeprofiler så vide at vi kunne spasere nesten oppreist inne i selve vingen. Det var rustne kanonhylser, plexiglass og panserglass opp til 20 cm i tykkelse. Klart det var gøy! Vi hadde streng beskjed om å holde oss unna denne delen av plassen, både av hensyn til den operative virksomheten og vår egen sikkerhet. Nede i vannkanten fant vi bomben! Den hadde fortsatt fargene inntakt, gul kropp og grønne vinger og veide en 10-15 kg. Den var likevel besværlig å bære med seg gjennom den tette skogen og den ble gjemt under noe ormegress for at vi senere kunne hente den med prammen.
Vi kunne gå her i dumpa og prate og grave en hel dag. Med litt flaks parkerte en Thunderjet like over dumpa for å teste turbinen. Vi lå da bak et par solide og svært ødelagte Jumomotorer mens jet’n blåste på med det den hadde. Vi sa til oss selv at vi var på en arkeologisk ekspedisjon under særdeles tøffe forhold, i orkan blant fiendlig innstilte stammer (Lufthavna).
Før episoden med røyklegging syklet vi gjerne på den nedlagte taxebanen, som gikk øst for selve rullebanen. I arealet mellom banene var det et par områder som ikke var dyrket (korn). Det gjensto for oss å utførske disse områdene og vi lurte fælt på hvordan det skulle kunne gjøres uten at vi ble sett. Det var ikke mer trafikk på Kjevik den gang enn at vi fritt fikk passere holding på 04. Lå et fly vi ikke hadde sett på final, fyrte Håbesland av et rødt signalskudd, og vi ventet til flyet hadde landet. Men de ville ikke se oss i feltene mellom taxebaner og runway. Under flystevnet i 1957 ble det anledning til å ferdes over nær sagt hele plassen. Som vaskekte geologer fant vi ut at det var mye gravearbeide å gjøre for et grundig feltarbeide i de forbudte områdene. Prosjektet ble utsatt inntil videre.
Tekniske utfordringer.
Den dag i dag mener jeg at barn bør vokse opp i omgivelser hvor det er mye teknisk skrot, slikt skrot som du kan bruke tang og skrutrekker på og som kanskje har en historie å fortelle. På Kjevik var det aldri langt mellom tekniske perler for oss ungene. Vi hadde de tyske lekterne liggende på svai foran Riverfarm. Rodde vi ikke til skolen, passerte vi et Spitfirevrak et par hundre meter hjemmefra og i forbindelse med LF’s tekniske skole var det utstilt både en Catalina og en Northrop torpedojager vest for terminalområdet. Både i og utenfor hangaren var det aktivitet rundt slike fly vi var spesielt opptatt av, som Norseman, Otter, Vampire, Thunderjet og Dakota. Senere kom eksemplarer av småsaberen, storebroren og fotoflashen.
| Rundt 1956 ble det laget en lekeplass for de yngste sentralt i lufthavnsområdet. Her ble det plassert et fly til allmenn fordypelse og glede. Det var en Airspeed Oxford (fløy første gang i 1937) som hadde vært brukt av Widerøe en kort periode. Oxford var et av de mest benyttede tomotors skolefly under krigen, men ”vår” maskin var utstyrt med bare ett sett kontroller og hadde dessuten ”bombedører” i buken. | |
De minste barna fikk aldri komme til. Vi som hadde nådd slyngelalderen okkuperte maskinen sent og tidlig og logget mange timer under spennende oppdrag over Tyskland. Det beste som kan sies er vel at vi i denne perioden avsto fra en del annen virksomhet, som kanskje ikke var like vel ansett av Lufthavna. Men det gikk ikke lang tid før den tekniske nysgjerrigheten tok overhånd og den erverdige Oxforden forsvant bokstavelig talt i småbiter til private kjellere og boder. Og vips var det eventyret over.
I den hangaren som fikk deler av taket knust under snøvinteren i 1954 sto det en samling antikvariske biler, alle fra 20- og 30-tallet. Vi visste ikke hvem som eide de, men vi hadde mang en fornem kjøretur i disse bilene, som sto ulåst og angivelig i trygghet bak hangarporten. Heldigvis ble de mest teknisk interesserte stanset før bilene nådde å dele skjebne med Oxforden.
Det ble i det hele tatt samlet en anseelig mengde avdanket flymateriell fra virksomheten på Kjevik. Vi, for vår del, var mest interessert i bensintanker. De kunne brukes på vannet.
De små gleder.
De som skulle tro at vi hadde et hverdagslig forhold til sprengstoff har fullstendig rett. Hvis vi manglet ”limpetminer” eller tyngre sprenglegmer fra den lokale fauna, kunne det gjøres et varp ved å følge i hælene på skytebasene langs Stamveien. Det var ikke lange distansen for oss på våre raske sykler og utbyttet kunne bli både fenghetter og gummidynamitt.
Flybomben fra Dumpa ble hentet hjem til Riverfarm med prammen. Vi var tre om jobben og alle skulle få være tilstede mens bomben ble undersøkt. Baufila til far gjorde underverker, og snart var det bare en tynn stripe, en skjøt, som holdt halen forbundet med sprenghodet, bortsett fra et metallrør i sentrum av bomben. Siden det var sent på dagen og mørket hadde krøpet frem fra bak låven, arbeidet vi i skinnet fra kjøkkenvinduet. Far kom ut på trammen for å se etter oss og oppfattet situasjonen øyeblikkelig. Det tynne røret måtte bare ikke knekke!
Huset ble sperret av og Forsvaret tok seg av resten. Dette medførte et drønn og en voldsom vannsøyle ute på fjorden dagen etter.
Å være med far på vakt i tårnet var
gøy. Mens jeg ennå ikke hadde kommet opp i ”storskolen” (klassetrinnene
4-7, som gikk samlet annenhver dag), lå det en avdeling fotospits på Kjevik.
With kom gjerne opp i tårnet og hilste på. Han hadde blå overrall, rødt skjerf og gul maewest. En dag fikk jeg sitte i cockpiten med fullt headset og maske.
Spitene var ganske aktive en periode, men teknisk sett var de begynt å skrante. Det var etter hvert en rekke ulykker, noen alvorlige bl. annet i Trøndelag, og snart skulle det ramme oss også. Jeg tror det var Klepp som fikk problemer med det ene hovedhjulet under landing. Leggen låste seg ikke og det ble slått full alarm. Jeg husker heller ikke nå om han fikk indikasjon på status til den andre leggen, men det så alvorlig ut. Gutta var ikke særlig hypp på å hoppe ut fra Spit’n fordi det var eksmpler på at flygeren var blitt sittende fast så alle slags sinnsvake øvelser ble gjentatt over Topdalsfjorden for at leggen skulle gå i lås. Det endte med at både hjul og feste forsvant i sjøen og under nødlandingen klappet heldigvis den andre leggen sammen. Flygeren kom i hvert fall fra det uten skade.
En Harvard krashet i en myr mellom Lillesand og Kjevik tidlig på femtitallet og jeg husker en T-bird som punkterte og skled av banen noen år senere. Ellers kan jeg ikke huske noen alvorlige episoder under flyvning på Kjevik.
Jeg ble kjent med en yngre kar som tjenestegjorde i Flyvåpenet rundt 1958. Han het Asgeir Ladegård og fløy Fairchild Cornell under programmet til A-sertifikat. Han fløy som en hardhaus, og en hardhaus fortsatte han å være gjennom hele sitt aktive liv som flyger. Jeg møtte ham igjen på 80-tallet i Arusha, Tanzania, hvor han hadde etablert seg med et lite flyselskap. Han bodde på downwind 06 på Arusha flyplass, og jeg traff ham der mens jeg fløy Aztek for Transair. Han likte seg best på litt krevende oppdrag og jeg husker han tok av fra Tanga flyplass en gang med en 206 som var så overlastet at banen ble for kort. Flyet sjanglet gjennom bushen så busker og gress føyk og tråklet seg i luften langt borte på prærien. En kollega satt i baksetet med et 30 liters bensinfat i fanget. Asgeir forsto ikke at vi var betenkt over litt bushflyvning og det skal sies til hans forsvar at han kjente både flymaskin og flyplasser i Tanzania svært godt. Dessverre døde han under demontering av en hangar på gamle Fornebu for et par år siden.
Strendene langs elva og Hamresanden var et badeeldorado som vi benyttet fra mai til september. Mye foregikk på vannet. Til en St.Hans aften pyntet vi en av lekterne våre med bjørkeløv og fakler og rodde inn til Hamresanden mens bålene ble tent rundt fjorden. Det ble spilt rockemusikk, og noen fra Forsvaret fyrte av røde og grønne signalskudd. Det var på den tiden at jentene forandret seg. De var ikke som før, og vi greide ikke å sette det i sammenheng med at vi også var under utvikling. Det var først senere, men det hører ikke inn i denne minneboken.
Lørdagsgodt
Lørdagsgodtet kjøpte vi på torsdag, før filmavisen i Soldaterheimen. Det beste var karameller i sjokoladetrekk, i brunt og gult papir. I 6. klasse flyttet skoleundervisningen inn i Soldaterheimen, og det ble slutt med roturene over elva. I frikvarterene gjennomsøkte vi søppelspannene utenfor kinoen, hvor maskinisten hadde kastet filmavkutt og strimler med spillefilm. Disse samlet vi på sammen med tomme patronhylser og kulørte spillterninger, som vi hadde funnet ved de nedbrente soldatforlgningene på Sand.
Det hendte også at vi smugrøkte på
den tiden. En ti-pakning Plaza kostet noen kroner, men ikke mer enn at vi kom ut
av det ved å spleise. I en ammunisjonskasse med dobbelt bunn samlet vi utgaver
av Cocktail og annen pikant litteratur som måtte komme i vår vei. Den store låven
på River Farm var en kjempearena for gutteslyngler, katter og mus.
Forpakter Sørebø brukte store deler
av låven til tørking av korn. Kattene var på evig musesafari
på loftet, mens vi gutta drev våre aktiviteter i de gamle
tyskerforlegningene i første etasje. Hans Bjorvann, Langehans, hadde hatt hybel
i ett av rommene under sin første tid i SAS, og veggene var tapetsert med
fargerike reklameplakater for flyreiser. Hans var en hyggelig fyr. Han hadde
alltid tid til en prat, og vi beundret ham svært der han tuslet rundt flyene
med ladevogn og brannslokningsapparat. Mekaniker Strøm var i stadig aktivitet
med skiftenøkkel og lommelykt. Ganske regelmessig hadde vi en av Fred Olsens
gulmalte Curtismaskiner på besøk. Den gikk på charter, ofte med sjøfolk, og
motorene var ikke bestandig i toppform. Strøm klarte det meste, og etter et
opphold kunne Curtis’en brumme videre ut i verden.
Jeg går ut fra at vi hadde samme forhold til flyplassen som tidligere tiders gutter hadde til sjøhavnen. Noen av oss hadde foreldre som jobbet i et flyselskap og fikk dermed en luftetur i ny og ne. Vi andre hadde ikke sett mye av den store verden. Flyterminalen, flybussen, uniformene og lukten av billettene skapte derfor en internasjonal atmosfære som samarbeidet med fantasien på en utsøkt måte. Vi nappet til oss en brosjyre om Napoli, et kart over London eller et boardingcard som noen hadde mistet. Vi tegnet verden med det idylliske Kjevik som bakgrunn og vår klode hadde nok ikke vært så urolig hvis disse drømmene hadde blitt til virkelighet.
Vi hadde det godt på Kjevik på 50-tallet. Godt og trygt, bortsett fra et par sjeldne eksplosjoner, selvsagt.
 |
Dette bildet er ikke fra Kjevik, men det viser fly av lignende type som dem artikkelforfatteren var i kontakt med på Kjevik. Bildet er tatt på Lade flyplass i 1954. |